Det systemiske verdensbildet og nødvendigheten av at vi endrer tankesett 

Av Ellen Sjong, 13.10.2020 

Vi vet nå at naturen er ute av balanse. Vi snakker om klima og naturmangfoldskrisa. Men vi har også en dyp krise når det gjelder mennesker. Den handler om at menneskepopulasjonen er fullstendig ute av balanse. Mennesker avsetter sitt altfor store fotavtrykk i naturen. Mennesker fordeler godene mellom seg hårreisende skjevt. Mennesker har etablert samfunnsstrukturer der det drives rovdrift på egen art med de lidelsene og den sløsingen av menneskelige ressurser det medfører. Mennesker har etablert samfunnsstrukturer der noen få sitter med makt til å ødelegge hele planeten. Dette er ikke bare hjerteskjærende og langt fra medmenneskelig - slik vi ønsker å ha det. Det er farlig!

Smultringmodellen

Les mer om Smultringøkonomi her!

Den engelske økonomen Kate Raworth har laget en modell som godt illustrerer det området vi må holde oss innenfor for å unngå forringelse av både mennesker og miljø. Hun betegner det som en smultring. Der kan vi (og alt annet liv) få dekket våre grunnleggende behov og oppleve god livskvalitet. I dag lyser faresignalet rødt på en mengde kategorier både utenfor og innenfor smultringen. Disse er kritiske. For å motvirke ytterligere forverring og en utvikling ute av kontroll, har vi laget internasjonale avtaler som skal bedre forholdene for både mennesker og miljø. Allikevel skjer det ikke raskt nok. Vi styrer antakelig mot to-graders målet når det gjelder klima, for biomangfoldet er vi bare helt i startgropa av arbeidet og sosialt går det i retning av stadig større ulikhet, også i Norge.

Kan dette skyldes at vi ikke helt vet hvordan den framtida ser ut som vi ønsker oss? At vi ikke har alternativer å stille opp med når det gjelder andre måter å produsere på og andre måter å forholde oss til hverandre på slik at alle kunne fått det bedre? Mye tyder på at vi ikke klarer å komme ut av vårt eget fastlåste tankesett.

Men det er håp. Nye tankesett er allerede i omløp. Vi må bare få tak i dem og jobbe med å forstå dem. Det som kan hjelpe oss ut av krisene er tankene våre fordi handlinger er bundet til tanker. Vi kan ikke få til nye handlinger hvis de ikke er koplet til nye tanker. Det er ikke løsrevne enkelttanker jeg mener her, men hele tankesett. Vi kan tenke oss en felles framtid sammen og begynne å handle ut fra den, her og nå.

Paradigmer

Vi er dermed over på begrepet paradigmer. Den som skapte begrepet, var den amerikanske vitenskapsteoretikeren Thomas Kuhn. Det var vanlig å tenke utvikling som kontinuerlig framskritt i vitenskapen. Dette ble utfordret av Kuhn da han så at periodene med kontinuerlig framskritt i vitenskapen avbrytes av perioder med det han kalte «revolusjonær vitenskap» hvor både den vitenskapelige teorien og hele begrepsapparatet (begreper, teknikker, verdier) den er innvevd i, går gjennom radikale forandringer (Kuhn, 1962). Dette kalte han paradigmeskifter. Vi står oppe i dette nå i vitenskapen. Det gamle MEKANISTISKE paradigmet blir avløst av det nye SYSTEMISKE. Paradigmene har mange navn ut fra hvilke ulike aspekter ved dem som er mest aktuell i den konteksten vi snakker om. Det systemiske kalles også det organiske / relasjonelle/ holistiske / økologiske paradigmet. Selv om vitenskapen endrer seg, er ikke tenkningen integrert i befolkningen  enda, heller ikke i de politiske partiene. Noen har her sjansen til å være først ute og lede an. -Virkelig skille seg ut når det gjelder både miljø- og sosiale spørsmål, og stå i en helt annen dimensjon enn på den tradisjonelle parti-skalaen. Mange er derimot redde for ideologier. De har ikke forstått at dagens dominerende tenkning også er en ideologi, et sett briller av flere mulige, med hvilke vi betrakter verden.

Mange tror at vitenskapen er objektiv, nøytral. Det er den ikke. Vi ser alle på verden ut fra et perspektiv og i en kontekst. Ingen kan løsrive seg fra å være subjekt på et gitt sted og til en viss tid i historien med et gitt språklig begrepsapparat til rådighet. Så poenget med et nytt tankesett er ikke å komme fram til Sannheten med stor S, men å komme fram til et tankesett koblet til moralske handlinger som får natur og menneskesamfunn i balanse og gir livskvalitet til alt liv. 

At vitenskapen er objektiv eller nøytral er altså en myte. Det samme gjelder påstanden om at verdier er noe som ikke tilhører vitenskapen. Verdier er selve grunnlaget og drivkraften i vitenskapsparadigmet, sier Kuhn. Bærekraftsbegrepet, både det økologiske, økonomiske og sosiale aspektet ved bærekraft, kan være en overordnet verdi for det samfunnet vi ønsker å utvikle. Bærekraft er ikke en individuell egenskap, men en egenskap ved et helt nett av relasjoner.

Viktigste krise er forståelseskrisa

Vi vet vi står oppe i en mengde kriser nå. Men det at vi ennå ikke har klart å erstatte det mekanistiske og hierarkiske paradigmet i tenkning og vitenskap med et organisk, nettverksbasert paradigme, er den største krisa av alle, sier Capra & Luisi (2016). Alle krisene vi opplever nå, sier de: ...er fasetter av en samlet forståelseskrise. Løsningene på vår tids store problemer finnes, men krever at vi tenker på en grunnleggende annen måte. Vi trenger et paradigmeskifte i tenkning! Handlingene våre styres av tenkning og tenkningen vår styres av språket. Begrepene vi fortsatt har og bruker, hører til i et foreldet verdensbilde - en oppfattelse av virkeligheten som gjør oss blinde for å håndtere krisene og at vi faktisk tilhører en globalt sammenhengende, gjensidig forbundet verden.

Det som kort fortalt skiller de to paradigmene, det gamle vi fortsatt har fottyngden i og det nye, er dette: Det første kalles mekanistisk, men også reduksjonistisk og atomistisk. Utviklingen ses mekanisk som enkle årsaks - virkningsforhold. Perspektivet har fokus på delene og delenes iboende egenskaper. Det viktigste i vitenskapen er å kunne telle og måle, altså vekt på kvantitet. Metaforen for det nye tankesettet kan være organisk, altså livfullt i motsetning til den døde maskinen, men også nettverket i motsetning til pyramiden (hierarkiet) i det mekanistiske tankesettet. Nettverket illustrerer relasjonene og deres påvirkning som kommer fra alle kanter og går i sløyfer (tilbakekoblinger) med påvirkning tilbake. Fokuset i det nye paradigmet er på interaksjonene og på mønsteret og kvaliteten i påvirkningen som foregår imellom delene i systemet. En samlebetegnelse er systemisk paradigme eller systemisk tenkning.

I det mekanistiske paradigmet er det enkeltdelene man har fokus på. De betraktes som løsrevne og frittsvevende som atomer, derfor atomistisk perspektiv. I det holistiske perspektivet tenker man helhet, at alt henger sammen med alt. Det er avhengigheten, forbundetheten og påvirkningen som er interessant. Det er kvaliteten i interaksjonene, - altså kommunikasjonen og handlingene MELLOM delene som er viktig.

Når fokuset er på delene, f.eks. menneskene, ser man på det som er inni, på essenser eller karakteregenskaper. Disse betraktes som nokså fastlåste som f.eks. slem og snill, og daglig bærer språket vårt preg av tenkningen: De slemme, de kriminelle, de ressurssvake ... I stedet for å omtale mennesker ut fra noe vi tror er deres iboende karakter, ser det systemiske perspektivet på menneskets identitet som relasjonelt skapt, som foranderlig og med mange muligheter. Både gode og dårlige sider kan fremmes / hemmes hos oss alle. Det avgjørende er hele systemets (gruppas) samspill om det skal bli det ene eller det andre. Alle er delaktige og ansvarlige, enten man er aktiv eller passiv. Så kan man spørre: Hvilke politiske konsekvenser får det ene og det andre synet? For eksempel når det gjelder psykiske lidelser?

I det mekanistiske perspektivet teller man opp delene man har fokus på og summerer. Et bord består kanskje av fire bein og ei bordplate samt noen skruer som kan feste beina til bordplata. Fokus på disse delene gir ingen mening. Det er først når beina er skrudd på og bordet reist opp at det kan oppfylle sitt formål: Å bære det vi ønsker å sette på det. Først som helhet får bordet mening. Ingen deler kan skape denne meningen. De ligger der som et potensiale. Samarbeidet dem i mellom skaper synergien; mer enn summen av delene. 

Politikk preges mye av dette i dag. Når ikke det er et klart formål med samfunnsutviklingen, vil det ene tiltaket slå det andre i hjel. 

Hva gir best livskvalitet for alle: Bredere veier eller hjemmekontor f.eks.? Gir flere sykehjemsplasser i seg selv mer livskvalitet til eldre mennesker? Er høyere avgangssnitt i skolen i seg selv en garanti for bedre læring, mer motivasjon? Er BNP et mål for god fordeling og kvalitet? Man kan ha vervekampanjer til en organisasjon og fokuset er mekanistisk på antall medlemmer. Så kan man spørre seg: Når hadde vi kvalitetskampanje i betydningen økt engasjement i organisasjonen? Vi kan i ethvert system gjøre hverandre dårligere eller bedre enn vi var i utgangspunktet. Hvis vi klarer å inspirere og engasjere hverandre, har vi utviklet kvaliteten i interaksjonene.

Vi spør ikke i det relasjonelle paradigmet hvem vi ER, men hvem vi BLIR i møte med hverandre.

I det mekanistiske paradigmet er årsak - virkning- tenkningen lineær. Hvis eplet løsner fra greina, faller det ned. Hvis Newton sitter under, faller det i hodet hans. Hvis det faller i hodet hans, gjør det vondt osv. I det systemiske tankesettet er påvirkningen kompleks og med mengder av «svar» og motsvar» på kryss og tvers i nettverket, ikke bare i form av verbal kommunikasjon, men også i handling og fra ting og natur rundt oss. Dette fører også til at alt er i konstant bevegelse. Den såkalte "Sannheten" er umulig å fange.

Når målet er kvalitet for alt og alle, er det viktig å få til påvirkning med oppadgående spiraler. Slagordet  «Livskvalitet for alle innen planetens tålegrenser», realiseres først når vi klarer å tenke og handle systemisk.

Hvis vi ser på læring som eksempel, vil vi med mekanistisk tenkning mene at kunnskap kan overføres fra sender til mottaker. Sender sier: Jeg underviser deg i hva et eller annet, f.eks. bærekraft, er. Mottaker svarer: Jeg forstår hva bærekraft er. Det gir meg mening. Eller: Jeg forstår ikke hva bærekraft er, det gir meg ingen mening. Selv om den lærende oppfatter begrepet, er ikke forståelsen den samme som hos sender for med systemisk tenkning er et hvert individ et psykisk og lukket system. Vi opprettholder forståelsen vår av verden helt til vi «forstyrres» av en eller annen form for informasjon fra omgivelsene. Hvis vi har tillit til den som kommer med informasjonen og denne gir mening, åpner vi oss for den. Det betyr ikke at vi forstår umiddelbart. Forståelse utvikles gradvis gjennom undring, spørsmål, svar og refleksjon sammen. Hvis informasjonen ikke gir mening, lukker vi igjen for den og vi lærer ingenting nytt. Gammel tenkning og gamle handlinger opprettholdes. Vi fortsetter å gjøre mer av det samme!

Oppsummert: Maskinmetaforen for oppfattelsen av verden står mot nettverksmetaforen. Når vi skal utvikle politikk er det avgjørende å stoppe opp og reflektere: Betrakter vi verden nå som en maskin med mekaniske prosesser eller ser vi nå verden som en helhet, et nettverk med dynamiske, sykliske prosesser? Ser vi alt på kloden som forbundet, at alt er gjensidig avhengig av hverandre og i påvirkning til hverandre? Ser vi på personenes iboende egenskaper (f.eks. umulig å samarbeide med) eller som personer som skapes i relasjon til andre om og om igjen.

Det mekanistiske paradigmet er fremdeles det dominerende, men det systemiske er i framgang også i naturvitenskapen. Mellom ulike trærs røtter f.eks., foregår det interaksjon (Film)

Det samme gjelder i den sosiale verden: Sarah Azmeh Rasmussen er en syrisk flyktning. Først kom hun til Norge, senere flyttet hun til Sverige. I et innlegg i Aftenposten for noen år tilbake, basert på smertefulle erfaringer i eget liv, skrev hun: «Min blotte eksistens avhenger av ditt blikk.

Jeg trenger at du ser meg. Det er faktisk slik at min blotte eksistens avhenger av ditt blikk. Ditt blikk alene kan tegne mine konturer, gi meg form, skjenke meg en plass i det sosiale rommet vi kaller et fellesskap, et samfunn. La meg si det rett ut. Når du passerer forbi meg og ditt blikk rettes alle andre steder enn mine øyne, gir du meg en følelse av å være usynlig, ubetydelig. Du sender meg ut et sted hvor jeg ikke kan orientere meg, hvor jeg ikke ønsker å være. Jeg blir full av angst ...». Sara Azmeh Rasmussen opplever en interaksjon i det norske samfunnet som reduksjonistisk. I møtet med den / de andre blir hun til ingenting fordi hun blir oversett. Magnus Rønneberg i CCCowboys synger om det samme: «Blir man ikke sett er man ingenting ...» Mange av oss har smertelig erfart det.

Det er slik det er å være gjensidig forbundet og avhengige av hverandre. Vi er sårbare og når relasjonene er av dårlig kvalitet, er det en psykisk utarming av mennesker som foregår. Vi blir ingenting eller mye mindre enn hva vi har potensiale for. Kommunikasjonen i den sosiale verdenen kan være krenkende eller anerkjennende.

I sosiale systemer har vi ikke fokus på menneskene, men KOMMUNIKASJONEN, relasjonskvaliteten i interaksjonene. Kommunikasjonen er ikke bare verbal (med ord). Handlinger tilhører også kommunikasjonsbegrepet.

Vår viktigste oppgave nå er å finne de politiske løsningene til bærekraft ved å tenke systemisk i stedet for mekanistisk. Eksempler:

I stedet for å ha en fastlåst tenkning om at folk må ha lønnsarbeid for å få dekket behovene sine, kan vi tenke at grunninntekt (borgerlønn) kan dekke folks grunnleggende behov. I stedet for å tenke at vi må skaffe arbeidsplasser så folk får lønn, kan vi tenke at vi kan fleksibelt dele på nødvendig arbeid uten å være bundet til en arbeidsplass. I stedet for å tenke at skolens kjernevirksomhet er læring, kan vi tenke at skolens kjernevirksomhet er læringsglede for alle. Et alternativ til en fastlåst tankegang om at organisasjoner må ha et hierarki, kan vi tenke at organisasjoner kan struktureres i celler og nettverk. I stedet for at organisasjoner må ha en leder på toppen, kan vi skiftes på å ta lederrolle / fasilitatorrolle. Fra å mene at ledere må tjene mer enn folk «på gulvet», kan vi tenke at det er en menneskerett å få dekket de samme grunnbehovene vi alle har. Alternativt til å tenke at vi ikke har kapasitet til mer enn å jobbe med en sak, kan vi tenke at vi må øve på å ta i bruk alle menneskenes ressurser og øve oss på å utvikle systemisk tenkning på flere områder, jf. Smultringmodellen. I stedet for å tro på myten om at vi i Norge har vi 8 (7,5) timers arbeidsdag, 8 timer fritid og 8 timer hvile, kan vi synliggjøre hvordan det private hus- og omsorgsarbeidet ikke telles med i BNP og regnes som fritid i stedet for arbeid. Et systemisk syn på arbeid er helhetlig. Det betyr at lønnsarbeid + alt ulønnet hus- og omsorgsarbeid er arbeid.

Systemteoriens historikk starter i naturvitenskapen på 1900-tallet. Den mekanistiske vitenskapen har hatt fokus på studier av hver del for seg. Vi har fått en svært oppdelt kunnskap, hvor lite er tverrfaglig forskning og store sammenhenger. Etter hvert har den økologiske forståelsen økt og vitenskapen har kunnet vise at alle naturfenomener i siste instans er innbyrdes forbundet (Capra & Luisi, 2016). Deres essensielle egenskaper er avledet av relasjonene deres til andre ting. Vi kommer ikke til en "Sannhetens bunn" fordi: For å forklare en ting til bunns må vi forstå alle de andre tingene til bunns først.

Etter hvert skiller man mellom studiet av materie og studier av form, dvs. av mønstre og relasjoner / interaksjoner mellom fysiske deler.

Her ser dere et skjematisk og svært forenklet oppsett av utviklingen av tenkning og vitenskap. De greske filosofene i antikken så på verden som en levende organisme. Alle, også menneskene, inngår i verdenssjelen. Denne guddommen står i sentrum helt til renessansen hvor det individuelle menneskets storhet og uendelige muligheter i sin skaperkraft begynner å få forrang. Humanismen er født. Først på 1700-tallet slår tenkningen gjennom og blir et paradigmeskifte. Det mekanistiske tankesettet overtar og dominerer helt til vår tid. Først på slutten av forrige århundre (og årtusen) slår dette verdensbildet sprekker. Organismiske biologer studerer forbundethet, relasjoner, kontekst mellom de fysiske delene i organismer, filosofen Christian von Ehrenfels forteller at helheten er mer enn summen av dets deler og økologer begynner å studere samfunn av organismer. Den østerrikske biologen Ludwig von Bertalanffy regnes som en av grunnleggerne av den generelle systemteorien, vi får kybernetikk (styring og regulering av systemer) og vi får filosofer som Arne Næss med sin dypøkologi.

Dypøkologien streker opp det viktige skillet ved vår tids miljøtenkning i en overflatisk og en dyp. Dypøkologi er den systemiske økologien, den planet-sentrerte, der verden er en integrert helhet i motsetning til overfladisk økologi som er menneskesentrert og instrumentell.

Dypøkologi er noe man føler. Det kommer ofte til uttrykk i kunsten, f.eks. lyrikk.

Du ska itte trø i graset

Spede spira lyt få stå.

Mållaust liv har og e' mening

Du lyt sjå og tenkje på

På Guds jord og i hass hage

Er du sjølv et lite strå

Vi skal ikkje sova frå høysåteangen

og grashoppespelet i eng,

men vandra i lag underbleikblå himlen

til fuglane lyfter veng.

Og kjenna at vi er i slekt med jorda,

med vinden og kvite sky,

og vita at vi skal vera i saman

like til morgongry.

På vei ut døren

Møtte jeg våren

Vi ble stående slik

Ansikt til ansikt

Uten avstand

Historikk. 

Sosiale systemer, Niklas Luhmann

Tenkevaner og kommunikasjonsvaner:

Den tyske sosiologen og filosofen Niklas Luhmann, er den sosiale systemteoriens far. Han betegner mennesker som psykiske systemer og som så inngår i fysiske systemer, f.eks. fotosyntesen og i sosiale systemer som f.eks. i bedriften man jobber. Sosiale systemer skiller seg ut ved å være kommunikative systemer og er altså ikke fysiske. Systemene avslører et kommunikasjonsmønster eller kommunikasjonsvaner, dvs. tenkningen om eller forståelsen av seg selv og omgivelsene og de handlingene som er koblet til tenkningen. Forståelsen av verden er skapt gjennom lang tid i kulturen. Den opprettholdes ved at nye generasjoner lærer tenkningen og tar den for gitt.

På samme måte dannes det ulike forståelser (og dermed atferd) innen ulike religioner, innen ulike familier og gjennom hvert enkelt individs læring. Disse systemene skaper regler som styrer handlinger. Tenkningen (meningen) er menneskeskapt (sosialt konstruert), men vi oppfatter den ofte som naturgitt lov (Slik er det! Slik må det være!). Eksempel: Vi tror at vi må ha lønnsarbeid. Bare ved det kan vi overleve. Ideen om borgerlønn kommer inn i systemet som «irritasjon» («forstyrrelse»). Fordi tankene er menneskeskapte, kan de endres hvis vi blir sosialt enige om det.

Her ser vi et forenklet familienettverk med flere sosiale systemer. Hvert enkelt menneske drar med seg sin lærte forståelse og den påvirkningen de har blitt utsatt for i de ulike sosiale systemene han eller hun er medlem i. Dette bringes altså inn i nye systemer som påvirkning.

Det samme gjelder arbeidsplassen som sosialt system.

... og i et politisk parti.

Min kommunikasjon på samme måte som din kommunikasjon er min / din forståelse, mitt / ditt perspektiv, hva som gir meg / deg mening.

Både psykiske systemer og sosiale systemer anses som lukkede systemer hos Luhmann. Det betyr ikke at de ikke påvirkes utenfra, men endringen skjer inne i systemene på bakgrunn av om man åpner opp for nye impulser eller ikke. Hvis jeg sier at vi godt kan skille arbeid og lønn i et samfunn, vil uttalelsen kanskje skurre hos deg. -Går det an? Nei, det tror du ikke! -Hvordan skulle det gått til? Du lukker deg for «forstyrrelsen». Hvis du tvert imot svarer: -Hva? Det var rart, men fortell meg mer! Hvordan har du kommet på en slik tanke? Hvordan skulle det skje? osv., så åpner du opp for å forstå dette perspektivet. Ofte lukker vi igjen for «forstyrrelse» fra dem vi ikke tror har noe å fare med, f.eks. unge, gamle, uutdannede, folk fra distriktene osv. Å fremme åpenhet skaper mer læring og gir andre anerkjennelse. -Jeg er i utgangspunktet ikke enig, men har lyst til å forstå hvordan du tenker. Jeg antar at det er noe bra i perspektivet ditt og jeg vil lete etter det og verdsette det.

Læring

Når vi mottar informasjon kan det hende vi stusser fordi informasjonen ikke stemmer med vår førforståelse (forståelsen vi har fra før). Informasjonen er en forstyrrelse. Vi har to valg; å åpne opp for det nye eller å stenge igjen. Hvis informasjonen virker meningsfull for oss, vil vi sannsynligvis åpne opp. Vi vil spre den videre i nettverket og det samme skjer med andre (de åpner opp eller lukker seg). Læringsprosessen krever åpenhet. Læringsprosessen krever i tillegg noen andre å utveksle tanker med (feedbacksløyfer) og læringsprosessen krever at det legges til rette for et mangfold av slike feedback-kretsløp som kan forsterke det utløsende punktet i prosessen. Ustabilitetsfasen dette skaper kan bryte ned eller bryte gjennom - til en ny orden.

ANERKJENNENDE kommunikasjon gir mening hvis vi ønsker at alle mennesker skal oppleve livskvalitet.

Test

Så kan vi ta et utforskende blikk på en organisasjon vi er med i og spørre oss: Hva er det her som ligner nettverket? Hva er det her som ligner hierarkiet? Hva slags kommunikasjonsmønster / interaksjonsmønster vil kunne øke engasjementet og deltakelsen her? Hva har organisasjonen gjort i tråd med systemisk tenkning? Hvis god kommunikasjon er å sette medarbeideres styrker i godt samspill, hva bør vi gjøre mer av i organisasjonen? Hva slags struktur bør vi legge til rette for, for å styrke mulighetene for alles aktive kommunikasjon på møter i organisasjonen? Hva slags struktur bør vi legge til rette for, for å skape stort mangfold av feedback-kretsløp på møtene?