To paradigmer

Et paradigme er referanseramme for vår fortolkning av den verden vi lever i. Referanseramme betyr det settet av verdier, prinsipper, ideer, erfaringer som man lar sine synspunkter, handlinger og holdninger påvirkes eller bestemmes av, og som man kan referere eller henvise til. Paradigmet består av antakelser om hva vi skal se etter, hvilke relasjoner som gjelder, og hvilke metoder som er relevante for å studere virkeligheten. Mange av de ideene som ligger til grunn for våre handlinger er basert på nedarvede tankemønstre (paradigmer) som vi bruker mer eller mindre bevisst. 

Det viktige med dette er at det grunnleggende vitenskapsfilosofiske ståstedet virker bestemmende for valg av økonomisk  og politisk utforming av samfunnet, og dermed for planetens framtid og kvaliteten på våre liv.

Som følge av de omveltningene kvantefysikken har skapt i vitenskapsteori og filosofi, beveger vi oss nå over i et helt nytt paradigme, fra det mekanistiske som oppstod i og med moderniteten (16-1700-tallet) og til det organiske, komplekse, systemiske.

Hvordan illustrere de to paradigmene "mekanistisk" og "systemisk" tenkning?

Venstre del av tegningen viser den mekanistiske (reduksjonistiske) tenkemåten der fokus (lupa) er på enkeltindividet. Lupa  kan illustrere jakten på "feil" inne i individet. Siden man tror individet har en feil, er det logisk at det er individet som må repareres, gis et psykisk helsetilbud, gå i terapi f.eks. 

Til høyre settes fokus på systemet individene inngår i. Utforskeren fokuserer på samspillet og finner "feilen", forstått som lite fruktbart samspill, her. Skal tilstanden forbedres, må kanskje alle i systemet endre atferden sin.

Materialistisk - mekanistisk fysikk forteller at verden er bygd opp av bare materie og det som skjer følger bestemte lover. Tenkningen har sin opprinnelse i den gryende naturvitenskapen på 16-1700-tallet.

Denne vitenskapelige revolusjonen fant sted  i det vi gjerne kaller opplysningstiden og har fått begegnelsen mekanistisk verdensbilde.  Dette gjorde det i prinsippet mulig å forklare alle prosesser og hendelser i naturen gjennom eksperimentelle forskningsmetoder. At universet på denne måten ble forståelig for tanken, var en forutsetning for vitenskapens seier over magien og de metafysiske forklaringsmodellene vi hadde i middelalderen. Vitenskapens instrumentelle verdi ble mer framtredende etterhvert som menneskene oppdaget at de gjennom empirisk forskning ble i stand til å manipulere stadig flere prosesser i naturen. På denne måten frikobles religion fra både vitenskap og samfunnsliv, samtidig som menneskene plasserer seg selv utenfor den øvrige natur. Opplysningstiden førte til at menneskene fikk økt tiltro til egen innflytelse på utviklingen og en tilsvarende svekket tillit til at alt som skjedde, var resultater av Guds mer eller mindre tilfeldige fordelig av belønning og straff.  

I tråd med det mekanistiske verdensbildet ble samfunnet oppfattet som en sammenkobling av enkeltindivider. Menneskene representerte samfunnets atomer på samme måte som alle fysiske gjenstander var satt sammen av atomer. Innenfor samfunnsvitenskapen var denne reduksjonistiske virkelighetsoppfatningen nært knyttet til metodologisk individualisme.  I det ligger det at alle fenomener, både individuelle og kollektive, ble forklart ut fra egenskaper ved enkeltindivider. 

En viktig følge av endret verdensbilde var de liberalistiske grunnideene (frihet, likhet, brorskap). Disse bygger på en tilsvarende fokusering på individet og en redusert tiltro til de kulturelle overleveringene i form av blant annet religiøs og politisk undertrykkelse.  ...

Liberalismen representerte en revolusjonerende oppjustering av menneskeverdet i forhold til fortidens føydalsamfunn, der de underordnede sosiale gruppene ikke ble tillagt noen individuell egenverdi.  Menneskene ble ikke lenger betraktet som overklassens og kirkens tjenere, i stedet ble staten opprettet for å tjene alle enkeltindividenes interesser på en best mulig måte.  Religion ble definert som et privat anliggende som staten ikke skulle blande seg inn i. 

I tråd med denne betraktningen er det ahistorisk å hevde at liberalismen argumenterer for statens opphevelse, ettersom de individuelle rettighetene bare kan sikres innenfor en sterk stat. Det er i denne sammenheng viktig å understreke at "en sterk stat" ikke må forveksles med "en diktatorisk stat". (En sterk stat begrenser makten gjennom demokratiske styringsformer) 

(Kilde: Ove Jakobsen: Økologisk økonomi, 2019)

Kvantefysikk.  En ny vitenskapelig revolusjon skjer på begynnelsen av 1900-tallet med oppdagelsen av "kvantene". Rommet er formet av "ubeskrivelige små kornete bestanddeler, en milliard milliard ganger mindre enn den minste atomkjerne. De kalles sløyfer fordi kornene er bundet sammen i flettverk av forbindelser som til sammen utgjør selve veven i rommet." (Carlo Rovelli: Syv korte leksjoner i fysikk i Arne Dvergsdals artikkel: På sporet av den sanne tid).

Vår virkelighet oppstår utfra partikler som ikke er faste gjenstander, men som er spredt utover i universet i bølgende felt.   På dette nivået av virkeligheten er det en konstant aktivitet, som utgjør en sky av muligheter som ikke er noe sted og som ikke består av ting.  Her ligger mulighet for en mengde skapende øyeblikk.

Partikler som har samhandlet med hverandre i eksperiment har forblitt forbundet med hverandre uavhengig hvor stor avstanden er mellom dem og på et nivå som er bortenfor tid og rom. Krefter og materie kan oppstå ved kontakt og utveksling av energi. Kvantefysikken beskriver en verden av hendelser.

Kvantefysikken har åpnet opp for en filosofi som sier at vi som mennesker er en del av naturen og miljøet rundt oss. Vi kan ikke observere utenfra, vi påvirker og påvirkes kontinuerlig. Dette er farvel til det gamle verdenssynet, den klassiske fysikkens definisjon. Det som ikke kan telles og måles. Vi har ikke utviklet en hjerne til å forstå det kvantefysikken åpenbarer. Vi forstår bare vår målestokk. Vi kan bare stå ved terskelen til det mysteriet kvantefysikken viser oss. 

Kvantenivået gjennomtrenger alt liv og alle ting. Et grunnleggende trekk på kvantenivået er usikkerheten i utfallet av eksperimenter, noe som viser iboende usikkerhet i alt som skjer. I systemer som omfatter levende organismer , og ikke minst mennesket, skjer svært komplekse prosesser som peker mot mening, vilje og muligheten for valg. Universet skaper gjennom det som er liv, og manifesterer seg i en uendelig mengde former, deriblant oss mennesker, i våre kropper.  Helhet er det mønsteret som oppstår av samhandling. Vi kan knytte forbindelse til de kreftene som ligger i oss som et potensial. Kaos er det som ennå ikke har fått form. (Kilde: Astri Hognestad: Livet trives best på kanten av kaos. Kvantefysikk i møte med psykologi)

Den nye vitenskapelige forståelsen av livet på alle nivåer av levende systemer - organismer, sosiale systemer og økosystemer- er basert på en oppfattelse av virkeligheten som har dyptgående konsekvenser ikke bare for  naturvitenskapen og filosofien, men også for politikk, nærings- og arbeidsliv, helse, utdanning og mange andre områder av dagliglivet. Det nye verdensbildet er holisitisk. Verden er en integrert helhet og ikke en samling av løsrevne deler. Fokuset er på samspillet mellom organismene, f.eks. mennesker i helheten. Dette har stor samfunnsmessig betydning. For når vi ikke lenger har fokus på delenes iboende egenskaper for å forklare helheten, men på samspillet mellom dem, vil politikkens mål måtte være å skape gode samspill mellom mennesker og natur og gode samspill innbyrdes mellom alle menneskene. Det er et alarmerende behov for dette i vår tid. Vi må stille dype spørsmål ved alt vi tar for gitt!