Grønn jordbruksreform

En grønn jordbruksreform lærer av naturen. Den har mål om å skape subjekt - subjekt-samspill som dekker alle menneskers grunnleggende behov uten å gå utover naturens tålegrense. Dette målet holdes varmt. Den inkluderer helheten og ser den gjensidige avhengigheten mellom systemene i hele nettverket. Den er kreativ og eksperimenterende, finner og prøver ut nye løsninger ved å koble og koordinere ideer og handlinger. 

Hvordan skal jorda drives og av hvem for å skaffe hvilket utbytte til hvem?

Figuren viser noen sentrale aktører i jordbrukssystemet. 

I et mekanistisk perspektiv vil fokuset være på departement, bønder og organisasjoner. Samspillet skal først og fremst være  effektivt, gi stor produksjon og høy fortjeneste til minst mulig innsats.

I et systemisk perspektiv er målet med jordbruksproduksjonen å produsere nok, sunn og allsidig mat til alle i samfunnet, under gode arbeidsbetingelser for dem som er involvert og samtidig bidra til å opprettholde mangfold og yrende liv i naturen. Dette er samfunnsoppdraget for systemet, hvorfor det er til. 

En grønn jordbruksreformEr medmenneskelig. Pris på mat må være i tråd med hva det koster å produsere på en sakte måte i tråd med naturen, men uten at store matvarekjeder skal kunne berike seg. En grønn jordbruksreform er økologisk og så langt mot 100% sirkulær og distribuert som mulig. Slikt landbruk kan foregå på bittesmå gårder og der ingen skulle tru... Men den skal kunne foregå på hustak og oppetter vegger og i kjellere i byer også, så lenge vi kan produsere utstyret til urbant landbruk innen naturens tålegrense. 

Det handler for eksempel om at traktoren har blitt brukt til pløying i 50-60 år, mener Synnøve Håberg. Og da tar det tid for mikrolivet i jorda å etablere seg igjen.

Og selv om det høres både naturlig og fint ut, fører landbruk uten sprøytemidler eller kunstgjødsel med seg visse utfordringer. Ugress kan være en av dem.

Noe må gjøres når det blir mye, og ett år leide de inn ekstra arbeidskraft for å dra opp ugresset med rota. De siste årene har de klart å holde ugresset på et akseptabelt nivå uten ekstra tiltak.

I stedet for kunstgjødsel bruker de kompost og god, gammeldags møkk der de ser behovet for mer næring til gresset. Da fornyer man enga, mener Synnøve Håberg.

- Det handler om å bygge jord oppover i stedet for å snu den. Når du pløyer, snur du jordlagene og slipper ut nitrogenoksid, karbondioksid og metangasser - og eksponerer mikroorganismene for sollys. Livet i jorda trenger ro og mange år på å etablere et sunt vekstgrunnlag for planter, forklarer hun.

Nitrogenoksid er giftig for mennesker ved inhalering. Karbondioksid og metan er på sin side kjente klimagasser.

Hun sammenligner det med å rive og bygge hus på nytt hvert år; det er jo heller ikke særlig bærekraftig. Hvis man heller bygger for at huset skal vare, får de som bor der mer tid til å etablere et trygt og stabilt hjem, der alle vet hvor de finner tingene sine. Og man slipper å bruke masse ressurser på riving og bygging.

Kilowatt på tallerkenen

Av Bjørn Vassnes

Produksjonen av kunstgjødsel har reddet mange liv fra sult. Men heller ikke det er gratis.

landbruk

Høyere energipriser gir ikke bare utslag på strømregningene. Nå blir vi varslet om at også matprisene vil øke - fordi prisen på kunstgjødsel øker. Dette bør ikke komme som noen overraskelse, fordi matproduksjon i dag er avhengig av kunstgjødsel. Uten dette ville verden manglet mat til 45 prosent av befolkningen - 3,6 milliarder mennesker. Den grunnleggende inputen til matproduksjon i dag er energi, som regel fossil energi, men i Norge fra vannkraft. Og som vi vet, er det så mye annet vi i dag vil bruke energien til: kryptovaluta, batterifabrikker, spa på hytta, elektrifisering av oljeplattformer, og så videre. Da blir det høyere priser på strøm - og dermed også på kunstgjødsel.

Men hvorfor trenger vi kunstgjødsel? Går det ikke an å dyrke mat «naturlig»? Jo, det gikk an så lenge befolkningen var en brøkdel av hva den er i dag, og før jordsmonnet begynte å bli utarmet. Men i dag har vi blitt avhengig av kunstgjødselen.

Nitrogen til unnsetning

Det brukes flere typer kunstgjødsel, men de viktigste er de som tilfører nitrogen til plantene (via jorden). Nitrogen er et helt essensielt næringsstoff og finnes normalt i jordsmonnet, men over tid vil planteveksten utarme dette.

En måte å tilføre nitrogen til jorden på, som man drev lenge før kunstgjødsel fantes, var å bruke naturgjødsel, som møkk fra husdyr. I en tid på 1800-tallet ble også store mengder guano, møkk fra fugler, benyttet. Man kunne også tilføre nitrogen til jorden ved å dyrke belgvekster, som kan binde nitrogen fra luften.

På slutten av 1800-tallet var det imidlertid ikke lenger nok guano, og etter at man en tid hadde brukt uorganisk nitrat (salpeter) fra Chile som erstatning, sto verden på begynnelsen av 1900-tallet overfor en krise: En økende befolkning trengte mer mat, og man hadde ikke nok gjødsel, heller ikke av den mineralske sorten. Det kunne ha endt i en «Malthus-felle», en situasjon der omfattende sult hadde redusert befolkningen, slik Thomas Malthus har beskrevet at har skjedd flere ganger i historien - om man ikke hadde funnet en metode å utvinne nitrogen fra luften på.

Heldigvis består luft av 78 prosent nitrogen, så der er det er nok å ta av. Men hvordan ta ut nitrogenet?

Haber-Bosch-syntesen

Mange prøvde på dette, og norske Kristian Birkeland var blant de første som fant en løsning, men metoden han utviklet sammen med ingeniøren Sam Eyde var meget energikrevende. Det ble i stedet en prosess utviklet av de tyske kjemikerne Fritz Haber og Carl Bosch som skulle bli det verden (etter hvert også Norge) satset på.

Metoden besto i å syntetisere ammoniakk (en nitrogenforbindelse) under høyt trykk ved hjelp av en katalysator. De første leveransene av ammoniakk startet i 1913, men under første verdenskrig ble mye av denne produksjonen omdirigert til å lage sprengstoff. Først fra 1920-tallet ble ammoniakk i ulike former tatt i bruk i landbruket over hele verden - og reddet millioner fra sultedøden. Haber-Bosch-syntesen er derfor blitt kalt den viktigste oppfinnelsen noensinne, i alle fall målt i hvor mange mennesker den reddet.

Men også denne metoden er energikrevende, og med stadig større arealer under plogen (landbruksarealet er seksdoblet siden år 1700) har behovet vært økende.

Resultatet har imidlertid vært imponerende: På tross av at stadig færre mennesker har jobbet i landbruket, har mengden produsert mat blitt fordoblet flere ganger siden kunstgjødselen ble tatt i bruk.

Folkemengden er blitt firedoblet, men folk over (nesten) hele kloden har likevel mer mat nå enn tidligere, og større sultkatastrofer er nesten eliminert. Ifølge FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) har andelen underernærte i verden blitt redusert fra 65 prosent i 1950 til 11 prosent i 2015. (Det største fremskrittet kom da Kina fikk hjelp fra USA til å bygge kunstgjødselfabrikker på 1970-tallet.)

Ikke bare mengden mat er blitt forbedret, det gjelder også kvaliteten - folk får nå mer av næringsstoffene de trenger, noe som har gitt bedre helse og økt kroppshøyde.

Ingen gratis energi

Dette hadde ikke skjedd uten kunstgjødselproduksjonen, som har vokst i takt med matproduksjonen. Men ikke uten kostnader: Økt nitrogen i bekker, elver og kysthav har endret økologien og ikke minst ført til mer algevekst. Også den økte energiproduksjonen har medført ulemper for miljø og klima. Ingen energi er gratis, i alle fall ikke når den leveres så konsentrert som gjødselfabrikkene krever.

Den mest miljø- og klimavennlige produksjonen skjer i Norge, der vi bruker vannkraft. Ellers i verden skjer dette helst med bruk av fossile energikilder. Sånn sett gjør Norge verden og klimaet en tjeneste ved å produsere kunstgjødsel, som ellers ville blitt produsert på en langt mer forurensende måte (noe som for øvrig også gjelder alt

det andre vi produserer ved hjelp av vannkraft.)

Produksjon krever energi

Men verden trenger stadig mer kunstgjødsel, fordi vi blir flere, og disse vil ha bedre og mer næringsrik mat. Og det er ikke slik at en overgang til planteføde vil løse problemene: Noe av den mest energisløsende produksjonen er slikt som grønnsakdyrking i drivhus og mandeldyrking i California (med svært energikrevende vanning).

Sauene på beite i Vestlandsheiene klarer seg derimot stort sett selv, men krever også ekstra foring i perioder. Altså er det uansett et dilemma: Vi kan ikke produsere mat uten energi. Og så lenge vi fremdeles blir flere (nå tror FN vi vil være 3 milliarder flere i år 2100), disse blir mer kresne, og vi sløser vekk 100 kilo mat per person i året (ifølge FAO), er det vanskelig å se hvordan dette skal kunne skje uten enda mer press på økosystemer og klimaet.

Noe positivt skjer riktignok: På flere områder blir produksjonen mer effektiv (derfor har mat fram til nå blitt billigere, men dessverre ofte også mindre rik på næring og smak). Og i noen land (ikke minst i USA) skjer det nå en begynnende omlegging til «regenerativt landbruk», som tar bedre vare på jordsmonnet, og som kan gjøre landbruket til en klimahjelper heller enn en klimasynder. Men det er langt fram.

I mellomtida får vi belage oss på at matprisene går opp - og spare. Dessverre er den billigste maten ofte den mest usunne.

viten@klassekampen.no

Hvordan kommunisere om jordbruk?

Det industrielle jordbruket er livsødeleggende!

Det industrielle jordbruket er usunt- slik dyrker du din egen mat.

Slik produserer du grønn mat! 

Hvordan kan vi sammen skape en desentralisert, livgivende matproduksjon?

Hvordan kan vi sammen skape et grønt og gledesfylt jordbruk?

Vi trenger ikke billigere mat, men rettferdig kjøpekraft!