Grønn forsvarsreform

En grønn forsvarsreform lærer av naturen. Den har mål om å skape subjekt - subjekt-samspill som dekker alle menneskers grunnleggende behov uten å gå utover naturens tålegrense. Dette målet holdes varmt. Den inkluderer helheten og ser den gjensidige avhengigheten mellom systemene i hele nettverket. Den er kreativ og eksperimenterende, finner og prøver ut nye løsninger ved å koble og koordinere ideer og handlinger. 

MENNESKESINNET

Tenke klokt i krig

TEKST: GURO ØIESTAD ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS

Kan vi få til endring ved å gjøre noe helt annet enn det som forventes?

Hvordan kan man få en desperat og ydmyket statsleder til å la være å gjøre det aller verste? spør Aftenpostens kommentator Halvor Hegtun lørdag 1. oktober.

Han etterlyser råd fra psykologer og psykiatere for å takle den russiske presidenten. Jeg synes det er interessant at han spør, selv om ingen vet sikkert hvordan man får løst denne ufattelig meningsløse krigen i Ukraina med minst mulig eskalering, og med løsninger som Russland, Ukraina og resten av Europa kan leve fredelig videre med. Men noe av det interessante og nyttige ved psykologien er at faget kan brukes til å analysere og forsøke å forstå hva som skjer mellom folk både i nære relasjoner og mellom grupper og stater. Mennesker

oppfører seg med menneskerepertoar på tvers av settinger.

Se for deg at du har kommet deg ut av et destruktivt og voldelig forhold og endelig begynt å slappe av. En kveld ringer det kraftig på døra, og der står eksen din med machete i hånden, tilgjort rolig i ansikt, og sier at enten kommer du tilbake til ham/henne, eller så må du dø. Hva gjør du? Henter du din nyslipte kokkekniv fra kjøkkenbenken og går i kamp?

Blir man grovt truet, vil impulsen til å redde seg selv ved å angripe først dukke opp naturlig hos mange. Det oppstår en akutt emosjonell reaksjon som sier fight or flight , slåss eller flykt. Dette er forståelig og menneskelig, men er det klokt? Hvordan kan du håndtere ekskjæresten som står der med machete i hånden og opplagt er totalt ute av balanse med minst mulig skade? Og hva hvis du heter Ukraina og eksen heter Vladimir Putin?

Hvordan i all verden skal du få reddet eget liv og integritet, få roet ham og unngå å trekke barna og naboene inn i dramaet som utspiller seg på trammen? Ekstra kritisk blir det hvis du vet at eksen uansett kan komme seg inn i huset ved å knuse et vindu; det hjelper ikke å forskanse seg bak en låst dør.

Å bevare fatningenog få tak i det den amerikanske psykologen Marsha Linehan kaller «the wise mind» er ekstremt vanskelig i en slik situasjon. «Wise mind » er omtrent det samme som dømmekraft, at vi vurderer og tar beslutninger gjennom et samarbeid mellom tanker og følelser.

Se for deg menneskesinnet som to sirkler, hvor den ene sirkelen er det emosjonelle, det følelsesstyrte, og den andre er det rasjonelle, fornuften. Wise mind, eller dømmekraft, er det overlappende feltet som oppstår når sirklene glir inn i hverandre, når emosjoner og rasjonalitet samarbeider. Ja, du er redd og tar redselen på alvor. Samtidig opprettholder du evnen til å tenke klart og vurdere ulike alternative handlinger.

I akutte voldshendelser, som den med macheten, vil trolig de fleste av oss handle rent emosjonelt og instinktivt: Vi rekker ikke å tenke klart. I Ukraina-krigen har beslutningstakere mer tid og anledning til å reflektere før neste skritt. Men wise mind i seg selv garanterer ikke gode beslutninger. I tillegg trengs bred kunnskap og tenkning. Hvordan kan psykologisk kunnskap bidra til kloke vurderinger overfor Russland, slik Hegtun i Aftenposten etterlyser?

La oss starte med et prinsipp fra løsningsfokusert psykologi: Når konflikter oppstår, er det nyttig å formulere tydelig hvor vi vil, hva slags framtid vi overordnet sett ønsker for oss selv og de andre, i dette tilfellet resten av verden. Når vi holder visjonen høyt, kan det bli lettere å ta kloke valg som bygger veien mot målet, framfor en vei mot avgrunnen. Et hverdagseksempel kan illustrere:

Det fraskilte paret kranglet om hvordan de skulle fordele utgiftene for sønnen på ti år. Begge foreldrene hadde en gjennomsnittlig grei årslønn; hun tjente litt mer enn ham. Han mente hun burde dekke største del av utgiftene rundt sønnen; hun syntes han stilte helt urimelige krav. Diskusjonen gikk hissig over måneder, helt til hun fikk en overordnet visjonær tanke: «Det jeg aller mest vil, er at vi har et varmt og tett samarbeid rundt gutten vår».

Med det i bakhodet foreslo hun at hun alene skulle ta ansvaret for alle faste og nødvendige utgifter for barnet, inkludert klær, utstyr og den relativt kostbare fritidsaktiviteten han gikk på. «Så kan du bruke det du vil på tilskudd, når du synes det passer», sa hun til eksmannen. Han aksepterte det fordi hun framførte forslaget uten aggresjon eller bitterhet; hun eide beslutningen. Freden senket seg mellom de to foreldrene og ga rom for samtaler om sønnens ve og vel, framfor økonomi. Urettferdig kanskje, men definitivt fredsskapende.

Vestens og Natos ledere kan tenke som moren i eksempelet: Hva er det vi egentlig ønsker aller mest? Hva er de overordnede målene som vi ønsker å styre i retning av? For å svare på slike store spørsmål må vi ta et metablikk, se på hele situasjonen utenfra, virkelig tenke stort, klokt og langsiktig. Kanskje har man snakket slik i forsøkene på diplomati, kanskje var det metablikket den franske presidenten Emmanuel Macron forsøkte å få Putin med på tidlig i krigen. Men i den store offentligheten hører vi bare reaktive motsvar til Putins sabelrasling, som at «dette vil få katastrofale følger».

Tenk om Vestens ledere begynte å si høyt, igjen og igjen, i alle kanaler: «Vårt store mål er å leve i fred side om side med Russland, med gjensidig respekt for hverandres kulturer.» Det ville selvsagt ikke skape fred i seg selv, men kanskje bidra til å bryte spillet uten ende - trusler som møtes med mot-trusler, angrep og enda verre motangrep.

Dette bringer ossinn i prinsippet om paradoksal endring,som opprinnelig kommer fra kommunikasjonspsykologi, men som er sentralt i mange former for psykoterapi. Man kan møte konkrete problemer med paradoksale forslag - noe helt annerledes enn det som forventes.

Et eksempel er å foreskrive mer av problemet framfor å bli med på en kamp: En klient jeg hadde for mange år siden, ønsket å kvitte seg med vanen hun hadde med å stå opp og spise om natta. Jeg sa: Det virker som nattspisingen imøtekommer et underliggende behov hos deg. Hva om vi tar det på alvor? Kan du teste ut å stå opp og spise ikke bare én, men to ganger om natta? Klienten gjorde «oppgaven» et par netter, men kjente at det ble feil, og sluttet isteden helt å spise om natta.

Paradoksale budskap overrasker, og overraskelse er i seg selv stimulerende: Hvis jeg sier noe fullstendig uventet, tvinges du selv til å tenke nytt. Hvis vestlige ledere begynte å snakke visjonært om en felles,

fredelig framtid - ville det kunne ha en paradoksal effekt på Putin og hans menn?

«Men Putin forstårbare maktspråk», svarer mange, og dermed er diskusjonen sjakk matt. Men er det helt sikkert at Putin bare forstår maktspråk? Vi kan like gjerne tenke oss, som flere også har påpekt, at Putin påvirkes av hvordan han tror Vesten vil reagere. Slik at måten Vestens ledere snakker offentlig om krigen, vil kunne overraske og framtvinge andre strategier. Sett at USAs president og Natos leder la reaktive mot-trusler på vent og i stedet sa ting som overrasket, à la «vi ønsker fred også for Russland». Uten å glemme at det man sier, må være sant.

Det var sant at jeg lurte på om nattmåltidene til klienten pekte på et underliggende behov, men jeg tok noe annet på alvor enn hva klienten hadde forventet at jeg skulle ta på alvor. Og det er vel sant at de aller fleste av oss mest av alt ønsker fredelig og respektfull sameksistens.

Å lytte godt når man er i konflikt, legger en stor byrde på lytteren, sier den amerikanske psykologen Michael Nichols i boka «The Lost Art of Listening». Det krever bevisst og aktiv innsats å legge egne meninger, reaksjoner og historier på hylla, og lytte. Vi må strekke forståelsen langt, lenger enn vi kanskje trodde var mulig. Hvis du mener at jeg har gjort deg urett, bør jeg lytte og spørre helt til du opplever at jeg har forstått reaksjonen din. Jeg behøver ikke være enig, men når du merker at jeg jobber hardt for å forstå deg, vil du være mer villig til å lytte til min side av saken. «Å lytte er å tjene opp rettigheter til selv å bli hørt», sier Nichols. Innspillet fra psykologien her er altså at vi ikke skal undervurdere den fredsskapende betydningen av å lytte og forsøke å forstå.

Å strekke forståelsen lenger enn vi tror er mulig, omfavner et annet prinsipp: At vi leter etter bidrag framfor å fordele skyld. I en konflikt har som regel alle bidratt på et eller annet nivå. Ulike bidrag kan ha svært forskjellig tyngde. Vi kan godt peke på den ansvarlige for bestemte handlinger, som at Putin er ansvarlig for invasjonen i Ukraina - ingen tvang ham til det. Samtidig kan vi jobbe med å forstå hvordan Vesten har bidratt til bakteppet for handlingen. Det vi lot være å gjøre, kan være bidrag, som at Nato lot være å ta på alvor at Putin følte seg truet av alliansens utvidelser østover.

Å tenke bidrag - ikke bare skyld - reduserer vår skråsikkerhet og selvforherligelse. Den store utfordringen er å bruke klok dømmekraft, samle bred kunnskap og søke alle veier for å bidra til fred, framfor enda mer ødeleggende krig.

Tildelingen av Nobels fredspris til menneskerettighetsforkjempere i Russland, Hviterussland og Ukraina synes jeg eksempelvis er et uttrykk for wise mind , ved å være både overraskende, inkluderende og utfordrende.

g.c.t.oiestad@psykologi.uio.no

Guro Øiestad er psykologspesialist.

I dag har det militærindustrielle kompleks stor innflytelse på forsvars- og utenrikspolitikken. 

Linn Stahlsberg, 08.03.22 Klassekampen

Fred er det annet valg

Det er lite som er så macho som krig. Der menn er drapsmenn og kvinner er ofre. Hvor mange filmer har vi sett gjennom et halvt liv, som har bygget opp rundt dette bildet av modige soldater som skyter først og ikke engang spør etterpå, der heftige kamper, stramme uniformer, moderne våpen, kjappe jagerfly og spenstige kommentarer menn imellom, og som har romantisert krigens vesen? Eller, muligens enda verre: normalisert krig som løsningen på konflikt og verdens uro i vårt enkle popkulturelle sinn?

Mens jeg skriver dette, titter jeg innom forsvarets hjemmeside. Det er der også: store våpen, dårlig vær, tunge sekker, ansiktsmaling, digre hjelmer og mangt et gevær over alle unge skuldre. Det ser kult ut, i sin indre logikk, for folk som liker sånt. Det er, i mangel på et mer sofistikert ord, tøft.

Krig er norm, og fred er det annet valg.

Forsvaret har ikkelenger sin motpart i den synlige militærnekteren og sivilarbeideren, som forsvant i 2012 da dette ble avviklet. Krigsskolen har heller aldri hatt sin motpart i Fredskolen, der man kunne fått betalt for å ta en god utdannelse innen dialog, folk-til-folk-samarbeid, sivil ulydighet som metode, organisering mot nedrustning og internasjonal solidaritet, med garantert pliktjobb i fredstjenesten etterpå.

Kvinneandelen på Krigsskolen er rundt 19 prosent. Er det lov - på kvinnedagen 8. mars - å spekulere i om den imaginære Fredsskolen hadde hatt motsatt prosentandel?

I en medial verdener det ikke enkelt å trenge gjennom krigspsykosen med argumentet om at arbeid for fred er like tøft, at antikrig er hardcore og hardt arbeid, at pasifisme og nedrustningskamp er reelle alternativ i møte med krigsinnsats, og at dette er reelle legitime meninger å ha i et demokrati. I en politisk verden er også fred en utfordring: Det finnes fredsforskning som viser at tanker om fred kan virke truende på krefter som ønsker å ivareta det bestående, fordi det søker å nettopp undergrave det bestående. Og det bestående, det er militærindustri, opprustning og krig. Det kan for eksempel SV huske på, nå som Nato plutselig er et alternativ også for dem.

Vold og krig står som opposisjon til ikkevold og fred. Hvis vi kjønner dette og vet at mannen historisk har stått hierarkisk over kvinnen, har også vold blitt stående som overlegen ikkevold. Sånn sett kan likeverd mellom kjønn og utvidelser av kjønnsforståelser i dag - samt å «knuse patriarkatet», som generasjonen før meg sa i seg selv være en underliggende strukturell kamp for fred. Dog, hvis likestillingen blir mekanisk og systemblind, så havner man der at man tror verden blir bedre om kvinner blir militære ledere eller får tilgang til førstegangstjenesten, for eksempel. Ingenting tyder på det, for krig som norm befestes og består dessverre, kanskje enda mer, med kvinners inntreden i militæret.

Dette har fredssaken og kvinnesaken alltid hatt felles: Å insistere på å endre premisset for debatt og samfunn. Ikke rart de tidlig fant sammen.

En som ønsket å endre det bestående, var østerrikske Bertha von Suttner, som i 1889, 46 år gammel, skrev romanen «Ned med våpnene». Boken var et skarpt angrep på krig og militarisme, med levende beskrivelser av krigers grusomhet:

Det var ikke noe menneskelig ansikt lenger hos den sårede. Hele underkjeven var skutt bort og det ene øyet hang nedover kinnet. Det kom en søt, emmen lukt av blod og materie ...

Da von Suttner skrev boken, var ikke pasifisme særlig pop. Krig var å anse som en slags naturtilstand. Dermed var det ikke så rent lite sjokkerende å høre von Suttner si ting som at militærvesenet er basert på en fornektelse av muligheten for fred, en forakt for menneskeverdet og en aksept for viljen til å drepe.

«Ned med våpnene» ble en uventet bestselger, oversatt til 15 språk. Dermed ble von Suttner en ledende figur i sin tids fredsbevegelse. Etter å kort ha arbeidet hos Alfred Nobel, ble de brevvenner for livet, og det var von Suttner som oppfordret ham til å opprette en fredspris i sitt testamente av 1885.

Von Suttner var framoverlent i debatter i en tid hvor kvinner absolutt ikke skulle være det. Hun holdt tett kontakt med fredsbevegelsen internasjonalt og var prominent til stede på International Women's Conference i 1904 i Berlin. Selv om fredssak i hennes tid på mange måter var kvinnesak, var von Suttner selv overbevist om at freden bare kunne vinnes om begge kjønn jobbet sammen og var likestilte.

Clara Zetkin var en sentral skikkelse innenfor den tyske arbeiderbevegelsen og et forbilde for arbeiderbevegelsen i Skandinavia. I 1911 ble den første kvinnedagen markert, etter forslag fra Zetkin året før.

Den 4. august 1914 var første verdenskrig i gang. Som en del av fredsbevegelsen nektet Zetkin å være med på å støtte krigen, med det resultat at hun ble utsatt for forfølgelser fra myndighetene og fikk sparken som redaktør. Et voldsomt tilbakeslag var det også at hennes mann Georg Friedrich Zundel meldte seg til militærtjeneste. Dermed var ekteskapet over.

Krig og fred dominerte kvinnedagen da den for første gang ble markert i Norge 1915. Klassesolidaritet på tvers av nasjoner sto høyt på agendaen. Kvinneperspekti

vet ble satt i forhold til kvinners tap og offer: Hvor er våre sønner og menn? I denne perioden vokste fredsbevegelsen også i Norge.

I USA er det godtetablert at kvinne- og fredssaken har vært viklet sammen. Begge deler handler om å slippe unna vold, enten den kommer fra partnere eller fra staten. Begge deler handler om en grunnleggende tro på alle menneskers iboende verdighet og verdi.

Fredsbevegelser var fra starten av 1900-tallet i USA ofte rene kvinnebevegelser. Disse hadde sine røtter i århundret før, der kvinners innsats for å avskaffe slaveriet ledet fram til fredsarbeid, fordi: Gjennom opprør mot

inhuman behandling av slaver vokste også bevisstheten fram hos kvinner rundt etnosentrisme og nasjonalisme. De så hvordan slike holdninger kunne fyre opp under stemninger som ledet til krig.

Under Seneca Falls Convention, den første kvinnekonferansen i USA i 1848, var for eksempel kvekerne med sitt anti-slaveri og sin pro-fred tungt til stede. Her var også Frederick Douglass, som etter å ha rømt fra slaveri ble en kjent forfatter, aktivist og leder i anti-slaveribevegelsen.

Susan B. Anthony, som ledet Women's National Loyal League på 1800-tallet, mente at hele den amerikanske borgerkrigen kunne vært unngått dersom kvinner

hadde ledet landet slik at slaveriet hadde blitt avskaffet ut fra moralske prinsipper, framfor etter krig.

Fredsaktivist, poet og anti-slaveri-aktivist Julia Ward Howe foreslo i 1870 å gjøre 2. juli til en offisiell feiring av kvinners arbeid for fred, og i noen år ble det også markert i flere land, før det dabbet av. Howe mente, som von Suttner, at likestilling mellom kjønn var nødvendig for at fredssaken skulle få gjennomslag. Kun ved at kvinner fikk tilgang til politiske posisjoner kunne fredsargumentet også komme på agendaen.

I dag kan man si: Mon det.

De to størstekvinneorganisasjonene International Council of Women, etablert 1888, og International Woman Suffrage Alliance, etablert i 1904, hadde mange medlemmer som jobbet for fredssaken, og holdt egne møter om fred. Demokrati i fredstid ble ansett som et premiss for å unngå krig når konflikt oppsto.

I 1932 samlet kvinnebevegelser inn 8 millioner (!) underskrifter fra mer enn 50 land, foran World Disarmament Conference i 1932, for å be om militær nedrustning.

Etter krigen og fram til 1990 var den kalde krigen tema for store deler av fredsbevegelsen, sammen med frigjøring i kolonier, Vietnamkrigen og etableringen av FN. I FNs tiår for kvinner, 1975-1985, ble mye av kvinners fredsarbeid gjort gjennom denne kanalen.

Øst/vest-delingen av verden preget også kvinners fredsbevegelser, der for eksempel Women's International Democratic Federation, etablert 1945, inntok en sosialistisk og kommunistisk posisjon. På 1960-tallet så man i USA aktivisme som Women Strike for Peace, i Canada pasifistiske Voice of Women og i Nord-Irland Women Together. I 1976 fikk nordirske Betty Williams og Mairead Corrigan-Maguire fredsprisen for å ha tatt initiativ til Women for Peace.

Likevel. Alt i alt har 18 kvinner har fått fredsprisen. 91 menn.

Christian Michelsens Institutt viste i 2020 at kvinner verden over ekskluderes fra fredsforhandlinger, fredsforebyggende arbeid og politikk. Kvinner havner på sidelinjen eller henvises til mer uformelt fredsarbeid på lokalt plan. Av 130 fredsavtaler som ble inngått mellom 1990 og 2014, ble kun 13 signert av kvinner. I perioden 1992 til 2018 utgjorde kvinner knappe tre prosent av meklerne og fire prosent av underskriverne i store fredsprosesser. I tillegg var bare 13 prosent av forhandlerne kvinner. I FNs historie har bare tre kvinner vært sjefforhandlere på internasjonalt nivå.

Likevel: Av fredsavtaler inngått mellom 1998 og 2011, viste det seg at de avtalene som var undertegnet av kvinner, hadde en høyere gjennomføringsgrad.

Bertha von Suttnervar den første kvinnen som fikk prisen, i 1905. Forfatter - og fredsaktivist - Bjørnstjerne Bjørnson, selv medlem av Nobelkomiteen, introduserte Bertha von Suttner før hun holdt Nobelforedraget i 1906 med si at:

I den østerrikske militærstaten hadde den unge kvinnen vist mot. Hun hadde ropt «Ned med våpnene!», men til svar fikk hun bare latter og hån. Det nye og store som hendte da Berta von Suttner begynte sin kamp, var at kvinnene våknet og tok sin del av ansvaret når det gjaldt fredens sak.

Kvinnene vil ikke få sin rett før krigens mannsideal er knust, avsluttet Bjørnsen.

Da Bertha von Suttner mottok prisen, sa hun i takketalen at Europa nå enten ville bli en utstilling av ruiner og fiasko eller går inn i en epoke med fred og sikkerhet «der en sivilisasjon med uant herlighet vil utvikle seg». Og, la hun til, med henvisning til den kommende Haag-konferansen: Det er dette som burde diskuteres der, framfor de foreslåtte temaene rundt lover og praksis og regler for krig. For det siste, advarte hun, er å bevare den eksisterende samfunnsstrukturen som aksepterer krig, og der konferansen kun vil komme til å endre krigens natur, mens de samtidig holder det nåværende systemet intakt.

Man kan ikke si annet enn at lite er endret på 130 år.

linnsta@gmail.com