Grønn energireform

Hvor skal vi?

Behov, produksjon og forbruk

Alle mennesker har rett til energi til sine grunnleggende behov, innen naturens tålegrenser.

Hvor stort er behovet for strøm i verden og i de enkelte landa når vi skal inn i smultringen? Og i Norge spesifikt?

Hvor mye kan vi produsere i Norge med den vannkraften vi allerede har når den er oppgradert?

I dag er det norske forbruket 3,5 kloder mens vi som kjent bare har en. Strømforbruket vårt må beregnes både ut fra forbruk i boligen, til transport, til produksjon av mat, klær, husholdningsartikler osv. Mye av denne produksjonen foregår i dag i andre land.

Et foreløpig enkelt og anslagsvis regnestykke iberegnet at vi må restaurere en del av skadene vi har gjort i naturen, blir da at vi deler dagens norske husholdningsforbruk på fire (3,5 avrundet til 4)

• Gjennomsnittlig årsforbruk: 16 000 : 4 = 4 000 kWh
• Årsforbruk for en enebolig: 20 000 : 4= 5 000 kWh
• Årsforbruk for en stor enebolig/våningshus er 30 000: 4= 7500

I tillegg kommer dagens varekonsum, både energi medgått til produksjon og distribusjon, delt på fire.

Bærekraftig energiforbruk

Det aller viktigste tiltaket for en mer miljøvennlig energibruk er ikke å produsere mer, men bruke mye mindre og fordele rettferdig.

«Elefanten i rommet er vekst». "Det lar seg ganske enkelt ikke gjøre å kombinere utslippskutt som monner med at den rike delen av den rike verden fortsetter sin enorme forbruksvekst. Vi må kjøre mindre, fly mindre og forbruke mindre. «Det vil aldri bli bærekraftig at vi kjører rundt i hvert vårt tonn med stål. Storstilt elektrifisering av alt vi forbruker i dag, kan ikke være svaret. Ingen energiformer vi så langt kjenner til, er uten klima- eller miljøkonsekvenser»

Lære av naturen

Hvis vi skal lære av naturen, hvordan produserer og fordeler vi energi da?

Plantene overfører lysenergi til kjemisk bundet energi som heterotrofe organismer igjen kan frigjøre og benytte i livsprosessen. Plantene er autotrofe.

Dyrene kan bare få energi ved å spise energirike matemner som kommer fra andre organismer. Dyrene er heterotrofe. De ivaretar kroppsvarme ved fett og pels.

Menneskenes bosetting i alle klimasoner og det store folketallet gjør at vi trenger energi fra flere kilder enn mat. Pga hensyn til naturen må energikildene være fornybare (regenerative).

Nettverksenergi

Hele universet og alt liv på jorda er bygd opp av nettverk i nettverk. Knutepunktene i nettverkene er også nettverk. De betegnes som økosystemer i naturen og vi inngår i dem. I tillegg inngår menneskene i sosiale systemer som fungerer på samme måte med unntak av at samspillet mellom aktørene består av språklig kommunikasjon.

De sosiale systemene slik vi kjenner dem, kan ikke foregå uten energi. Produksjonen kan vi da tenke oss at mest mulig bør foregå lokalt i de enkelte sosiale systemene. Sol, vind, vann, jord er kilder. Men å fange energien og lagre den, krever materiell produksjon, til solcelleanlegg som inneholder batterier, til hydrogenlagring, til vindmøller eller jordbrønner (?). Teknologien kan utvikles til det bedre og tilpasses småskala og til forholdene på det aktuelle stedet. I tillegg må det være mulig med en viss utveksling av strøm nabosystemer i mellom. Det kan være at det er lurt å ha noe nasjonal og global industriproduksjon også som krever nasjonale kraftverk ved siden av alle minikraftverkene.

Avhengighet, ansvar og påvirkning

Den lokale økonomien (egentlig alle små og store sosiale systemer) må sørge for at deres menneskesamfunn er like regenerativt som naturen utenfor og den må ta sin del av ansvaret for at ikke den globale naturens grenseverdier overskrides. I tillegg skal den dekke grunnleggende behov lokalt og ta sin del av ansvaret for at menneskehetens grunnleggende behov realiseres. Når disse kravene vanskelig lar seg gjennomføre pga påvirkningen fra større systemer, som de aktuelle systemene er en del av, må de lokale sosiale systemene kommunisere dette til de omsluttende. Siden systemer er selvopprettholdende og de sosiale systemene opprettholdes av sin meningsdannelse, er det denne som må påvirkes best mulig.

Mangfoldsenergi

Av naturen lærer vi at ensformighet og monokultur tar livet av livet. Det er derfor naturlig at vi har en stor variasjon av type energiomdanning fra sola som opprinnelseskilde. Dette taler for å utnytte de stedlige fordelene og mest mulig lokalproduksjon og konsum. I Smultringøkonomien regnes energien som del av den integrerte økonomien. Når energien er lokal, er det ingen grunn til å tenke store "energieventyr". Et visst marked kan være naturlig for nødvendig distribusjon. Men ikke et marked slik vi kjenner det i dag, som bidrar til utvikling av økonomisk ulikhet. Smultringøkonomi bygger rettferdig fordeling inn i systemet sitt.

Partnerskap og samarbeid

Naturen opprettholder livet ved å skape og nære fellesskap. Bærekraft er ikke en individuell egenskap men en egenskap ved et helt nett av relasjoner. Hvis vi vil opprettholde livet må vi bygge opp og nære fellesskap.

Utvikling / læring

Feedbackkretsløpene bringer økosystemer tilbake i balanse. I menneskesamfunn handler dette om evne til å lære. Når systemene utsettes for forstyrrelser, trenger vi en robusthet i form av fleksibilitet og mangfold som gjør systemene i stand til å overleve og tilpasse seg endrede betingelser. Mangel på fleksibilitet manifesterer seg som stress.

Hvordan få til overgangen?

Vi må ned i forbruk fra 3,5 kloder til 1. Vårt nasjonale ansvar er dermed å forbruke energi både i forhold til oppvarming og forbruk av egenproduserte varer, importerte varer og transport, tilsvarende en klode. Deretter må vi vurdere om vår vannkraft når den er opprustet, er nok til å dekke dette behovet. Er det nok, betyr det at vi har tatt internasjonalt ansvar og dermed kan vi gi oss selv lov til å bruke vår egen vannkraft. Dersom vi i energifattige perioder er nødt til å supplere med andre lands energiproduksjon, må vi tilsvarende være villige til å utveksle tilbake. 

Denne vinteren er det først og fremst strømstøtteordningen som kan hjelpe folk. Langsiktig må vi diskutere hvordan vi skal organisere det norske kraftmarkedet.

Kraftbransjens ansvar

Så lenge vi har et liberalt markedssystem med private eiere i tillegg til det statlige eierskapet, vil det være drakamp mellom eiernes egeninteresser for profitt og ansvar for forsyningssikkerhet, magasinfylling og strømpriser. Kraftbransjen har fått lov til å operere helt fritt. Den må kunne reguleres av demokratisk ønskede krav.

Statnett kan instrueres til å regulere eksporten, så man ikke tapper magasinene. I tillegg må vi reforhandle avtalene med EU og Storbritannia.

Kan strøm fortsette å være ei vare på et marked og hva er fordelen med det?

Trenger kraftprodusentene lønnsomt salg? 90 % av kraftproduksjonen i Norge er offentlig. Det skulle ikke være noe i veien for å ansette folk i denne produksjonen som lønnsarbeidere. Man kan ikke fortsette å styre krafta etter reine markedsprinsipper for når det er for dyrt å produsere og kundene samtidig skal ha billig strøm, vil de la være å produsere. Det er egentlig en skandale hvis direktørene i kraftbransjen truer med å slutte å levere krafta vi eier i fellesskap, fra kraftverk der Ola og Kari selv har nedbetalt utbyggingen, fordi de skal jage maks profitt. Men dette er logikken vi ender opp med når fellesskapets kraftressurser skal styres av børslogikk og profittmotiv. 

Som vare i en liberal markedsøkonomi, innebærer det at strøm er styrt etter tilbud og etterspørsel. Hva er fordeler og ulemper med det?  

Det er mulig å endre den nåværende energiloven som gjør energi til en fullstendig uregulert vare etter fri markedslogikk. Makspris vil fjerne prissignaler som bidrar til at forbrukerne reduserer strømforbruk både på kort og lengre sikt. NB Hva med dette: "Vi ville slite med å klare å tilpasse produksjonen til strømforbruket, time for time og over litt tid." (Rasmus Hansson.) Vi kan tenke oss en to-prisløsning der vi produserer strøm fra vannkraft til grunnleggende personlige behov til gjennomsnittlig kostpris per år og deretter fra dyrt til veldig dyrt inntil det produsjonsnivået vi ikke kan gå over, jf. behov innen en klode, beskrevet over. Eventuelt varierende strømpris i løpet av året til kostpris. Industri som dekker grunnleggende behov, f.eks. boligbygging og landbruksproduksjon av mat, kjøpes til kostspris.  Merproduksjon kan også gjøres i solidaritet / samarbeid med andre land. 

Utjevning innen nasjonen

Når det innebærer pris som varierer på regionsnivå, hva må til for å gjøre fordelingen rettferdig eller skal den det? Bør Østlandet finne andre løsninger for forsyningssikkerhet enn f.eks. Vestlandet med mye regn?  Mot å utjevne  regionale forskjeller på vannkrafta, kan staten støtte de sårbare områdene, ved å hjelpe dem til å skaffes seg sin egen kraft i stedet for å gi direkte strømstøtte. Ny fornybar energi, som havvind eller solkraft, har høyere investeringskostnader og mer varierende inntektsmuligheter enn ferdig nedbetalt vannkraft og termisk kraft. Det må være mulig lokalt, å bygge ut fornybar energi.

Grunrenteskatt

Bør vi ha grunnrenteskatt gitt offentlig produksjon til kostpris for det grunnleggende behovet?  På grunn av for tynne kabler er det store innelåste kraftressurser i nord som ikke kan utnyttes eller bidra til å dempe prisene i sør. I all hovedsak er det snakk om sju terrawattimer kraftoverskudd i Nordland. Den strømmen bør brukes til ny industri der.  Det kan også sies at det er urimelig med så store konsekvenser for bedrifter at de ligger i feil prisområde og frykter konsekvensen kan bli utflagging eller at bedrifter avlyser elektrifiseringsplaner.

Klimahensyn:

MDG:

Løsningen skal ikke premiere overforbruk. "Taket" på forbruk som regjeringen legger inn i støtteordningen (5000 KWt i måneden) er altfor høyt. Det bør reduseres til for eksempel 3000 KWt.

Men dette er bare kortsiktig. Vi trenger en permanent ordning som kompenserer folk hver gang strømprisen går gjennom taket. For det kan den gjøre igjen. En slik ordning må samtidig stimulere effektivt til strømsparing, ikke til sløsing, som regjeringens pakke nå gjør. El-avgiften, et av de viktigste tiltakene for å stimulere strømsparing, må inn igjen i strømprisen.

MDG vil altså ikke kutte strømprisen, for da blir det mindre interessant å f.eks. isolere huset sitt bedre eller dempe varmen i rom man ikke bruker. Det er dårlig miljøpolitikk. Vi vil rett og slett gi pengene tilbake til folk, slik at det lønner seg mest for de som bruker minst strøm.

MDG har også programfestet to-prissystem, som gjør at strømforbruk opp til det normale for å holde en vanlig bolig varm, er rimelig, mens høyere forbruk blir dyrere. Vi trenger ikke sponse oppvarming av oppkjørsler og boblebad.

MDG

MDG: Skulle Norge sikre seg selvforsyning på kraft selv i de aller tørreste årene, måtte vi ødelegge mye mer natur for å produsere mye mer kraft enn vi normalt trenger. Slik drev Norge fram til omkring 1970, og la flesteparten av norsk elver i rør. Å tro at vi beskytter norsk natur ved å kutte kablene er kanskje den aller største misforståelsen i kraftdebatten. Det er omvendt. Her er det veldig viktig hvilket totale strømbehov MDG legger til grunn for produksjonen.

Derfor er MDGs forslag at en slik superprofitt som staten nå får, automatisk sendes tilbake med en lik sum til alle norske borgere. I år vil hver person få ca. 1800 kr, og en familie på fire dermed ca. 7500 kr. I tillegg må strømregningen dekkes for de som mottar bostøtte, og bostøtte må vurderes for flere. Studenter må få egne tilskudd. Som samfunn tjener Norge fett på dette. Men når det fører til at vanlige norske strømkjøpere blir flådd er jo noe helt galt: All profitten havner hos staten og kommunene.

Hvordan gjøre produksjonen regenererende? 

Energi forsvinner ikke, den bare omformes.

Lokale løsninger

Det er tid for at vi kan stille krav om mer demokrati og mer rettferdig fordeling av midlene nå i og med nyliberalismens upopularitet. Men en større stat er ikke nødvendigvis et skritt i riktig retning. Å være mot nyliberalismen har ofte blitt redusert til å være for mer stat. Mange steder vokser staten nå, men på en lite gunstig måte. Spørsmålet er nå hvilken type demokrati og samfunn vi vil ha, og hvordan vi kan innrette institusjoner som bidrar til det målet. 

(Kjell Magne inn?) 

Fakta i dag

Dagens strømforbruk i Norge

• Gjennomsnittlig årsforbruk i Norge er 16 000 kWh
• Årsforbruk for en enebolig er 20 000 kWh
• Årsforbruk for en stor enebolig/våningshus er 30 000
• Energi Norge er arbeidsgiverorganisasjonen for kraftprodusentene
  
• Så langt i år er prisene i sør i snitt over fire ganger så høye som i Midt- og Nord-Nord-Norge.
  
• Vi eksporterte 17 terrawattimer i fjor
  
• Facebook-gruppa «Vi som krever billigere strøm», har over en halv million medlemmer.
  
• Kostnaden ved ulik kraftproduksjon varierer med vær, tid på året og energiform.
  
• De to eldste kablene til Danmark snart må fornyes.
• Den nye kabelen til Storbritannia har vist seg å være en rein eksportkabel. Den ikke oppfyller kravene om kraftutveksling.
  
• Kraftutveksling har vi hatt i 30 år.
  
• Elektrifisering av sokkelen beregnes å kreve mellom 10 og 17 terawattimer med kraft.
  
• Hybridkabler: Havvind kan gi kabler som både går til Norge og utlandet, der en samlet kraftbransje lobber
  
• 2018: En massiv folkelig bevegelse, et flertall av landets Ap-ordførere og en samlet fagbevegelse, sa nei til EUs energimarkedspakke og energibyrået Acer. Likevel presset Støre og Eide det gjennom.
  
• En avgjørende forskjell er i hvert fall at ingen forsvarer nyliberalismens idealer lenger. Ingen vinner valg på å snakke om åpne markeder, ingen påstår at ulikhet er prisen for vekst eller at skatteletter til de rike til slutt blir ny velstand for de fattigste.
  
• Derfor virket høstens forsyningskrise så monumental. En av nyliberalismens store prestasjoner; de lange forsyningskjeder som i prinsippet skal sikre optimal arbeidsdeling og lave priser over hele verden, viste at de var utsatt for flaskehalser.
  

I de aller fleste år har Norge et stort kraftoverskudd. Det selger vi til EU og Storbritannia og tjener svært gode penger, som går rett i kassa til stat og kommuner. Nesten all norsk kraftproduksjon eies av det offentlige, som bruker pengene til eldresentre, barnehager og annet vi trenger penger til.

Men utvekslingen av kraft med EU og Storbritannia betyr også at vi importerer deres priser til oss. Nærmere bestemt: Når norske kraftselskaper får skyhøye priser for kraften på kontinentet (for eksempel fordi norsk gass blir kjempedyr, noe Norge også tjener fett på), kan de ta like høy pris av norske kunder. Det er norske kraftselskap, som eies av norsk offentlighet som styres demokratisk av norske partier, som gjør dette, ikke onde kapitalister i Brussel og ACERs kontorer.

Dagens skattelovgivning:

Det norske systemet fritar vannkraftprodusenter som lager mindre enn 10.000 kVA (kilovoltampere) fra grunnrenteskatt. Det som startet som et skattefritak for de alle minste kraftverkene, er gradvis blitt utvidet til å omfatte flere og større vannkraftverk. Opprinnelige var nivået på 1500 kVA

Dagens kraftkrevende forbruk:

Vi forbruker 4 kloder.

Elektrifisering av sokkelen vil kreve enormt mye av den energien som vi av og til har mangel på.

Dagens selvforsyningsgrad:

Hva er følgene av at produksjonen er gjort til vare?

* Ingen land til å satse på vindkraft hvis de må slukke lysene når det ikke er vind

* Eierinteressene vil ha behov for at strømmen skal selges overalt. Pga enome overføringskostnader til utlandet, vil strømmen være stateseid.

*Statlig opptreden i mekanistisk tenkning: Hvem tjener på det? Betyr det at når staten tjener, så tjener vi alle på det?

Hva innebærer ulike strøminntekter i Norge?

For kraftprodusentene i nord gjør forskjellene at de må selge vannkrafta til normale priser, mens produsentene i sør kan selge med superprofitt.

Hva med å endre skattelovgivningen?

Fritaket fra grunnrenteskatt gjør at mellomstore kraftprodusenter kan vinne på å nedskalere fra å produsere for eksempel 12.000 kVA til 10.000 kVA.
Kortversjonen er at dagens skatteregime gjør det lønnsomt å nedskalere sin egen kraftproduksjon for å slippe å betale grunnrenteskatt. På samme måte som det var penger å spare på å mure igjen et vindu i 1700-tallets England, er det i Norge mulig å spare penger på å plombere sin egen kraftgenerator, samtidig som landet befinner seg i en kraftkrise. Dette kalles «perverse økonomiske insentiver»

Praktisert riktig vil grunnrenteskatt medføre at det offentlige tar del i overskuddet fra utvinning av knappe naturressurser, uten at man hindrer selskapene fra å realisere samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter. Grunnrenteskatt er en skatt på selve overskuddeti selskapet. Selskapet vil fortsatt ha interesse av å maksimere eget overskudd, selv om de må dele den endelige kaka med det offentlige.

Der skatt på det ferdige produktet (strøm) kunne gjort det lønnsomt å nedskalere egen produksjon vil skatt på overskudd (i næringer med grunnrente) ikke ha konsekvenser for produksjonsnivået. Produsentene vil tilpasse seg på samme måte som de ville gjort i et samfunn uten skatt. Grunnrenteskatten blir dermed en rein overføring fra selskapet til det offentlige.

Når det gjelder grunnrenteskatten har det på samme måte som i spørsmålet om grunnrenteskatt i lakseoppdrettsnæringen, vært mulig å konstruere en interessemotsetning mellom lokale og sentrale myndigheter. Løsning? Bruk litt av det ekstra overskuddet fra økt kraftproduksjon og høyere skatteinntekter til å kompensere kommunene/fylkene det gjelder.

Hva er konskvensene av nasjonalisme? Hva er konsekvenser av å ikke selge strøm til sør?

Strømdebatten har også lokket frem en bølge av kraftnasjonalisme, med krav om å kutte utenlandskabler og melde Norge ut av det internasjonale strømmarkedet, med løfte om permanent veldig lave strømpriser. Det mener Miljøpartiet De Grønne er dårlig politikk.

Bør billig strøm fortsatt være et konkurransefortrinn for norsk industri slik Rødt vil?

Det fremste kravet fra folkedypet er makspris på strøm til husholdninger og bedrifter. Makspris vil innebære at vi prioriterer vårt eget land først og deretter selger strømmen som er «til overs» ut av landet. Hele hensikten med makspris er å sikre at Norge opprettholder vårt fremste konkurransefortrinn, som er at vi har billigere strøm enn landene på kontinentet.

For det første er alt demokrati i verden fremdeles nasjonalt. De overnasjonale organene som finnes, som EU, har store demokratiske underskudd. Man kan kanskje se for seg en framtid med et kosmopolitisk verdensdemokrati, men enn så lenge lever vi i nåtiden. Og i nåtiden blir politikere valgt på et nasjonalt mandat. Det er til sin egen befolkning politikere står til ansvar, og da må det være legitimt å prioritere denne befolkningen.

For det andre har Norge til tross for vår store rikdom viktige likhetstrekk med verdens u-land. Vi er et land som primært eksporterer råvarer. Hvis man bare tenker seg om, forstår man hvor viktig det er at land som produserer råvarer også må ha demokratisk kontroll over dem. Alternativet er at rike land får hente råvarer ut av fattige land etter eget forgodtbefinnende. Det kan føles rettferdig for rike Norge, men det blir blodig urettferdig for fattige Kongo.

Ved siden av olje og fisk er kraft vårt fremste råvare. Vi har ofret viktige deler av naturen vi lever i for å produsere rein og billig kraft. Da er det bare rimelig at vi som har betalt kostnadene, også får ta del i utbyttet. Så får heller engelskmenn og tyskere betale seg ut av sine strømproblemer på en annen måte - med penger og ikke med natur.

For det tredje er ikke landene vi eksporterer kraft til fattige. De moderne eksportkablene går til Nederland, Tyskland og England. Ingen ville kommet på å plassere disse landene på bistandsbudsjettet. Da gir det heller ikke mening å framstille krafteksport til disse landene som et slags bistandsprosjekt. For det fjerde er ikke alternativet til krafteksport at Norge stenger grensene. Ingen er mot å eksportere kraftoverskuddet, spørsmålet er bare hvilke vilkår vi skal gjøre det på. Enda viktigere er det at kraften som blir i Norge også brukes i grønn eksportindustri. Dersom vi sender krafta ut av landet, ødelegger vi muligheten til å foredle den samme kraften. Hvorfor skal det være mer solidarisk å selge grønn strøm til Tyskland enn å selge grønn aluminium til Tyskland?

Det viktigste internasjonale bidraget Norge kan komme med i det grønne skiftet er gjennom kraftkrevende industri. På grunn av den fornybare vannkraften er norsk industri en global klimavinner. Det er ikke bare et konkurransefortrinn for Norge, men en fordel for verden at vi eksporterer rein aluminium. I en så bred folkelig bevegelse som strømopprøret vil det alltid finnes mye rart. Og det er klart at det kan finnes en ubehagelig nasjonalistisk undertone i ytterkantene av denne bevegelsen. Men det er ikke urimelig at et land vil sikre sin egen befolkning rimelig kraft. Og det er ingen vinneroppskrift verken for verden eller Norge at vi legger ned grønn industri og reduserer oss selv til et råvareland.

Vi står midt i en klima- og naturkrise og et grønt skifte. Det krever langsiktig solidaritet, effektive løsninger og samarbeid på tvers av landegrenser.

Vår region, Europa, er nødt til å samarbeide om energi hvis vi skal nå klimamål og andre grønne mål. Kraftforsyningen skal bli stadig mer fornybar. Av og til vil det blåse lite i et land, være overskyet i et annet. Da vil det være helt nødvendig å kunne sende kraft over landegrensene. Hvis det er veldig tørt et år med kraftmangel i Norge, er det mye bedre å kunne importere kraft, enn å fryse og stenge fabrikker.

Mange går inn for å elektrifisere sokkelen. Dette er det mest virkningsløse og energisløsende klimatiltaket av alle.

Behov: Skulle Norge sikre seg selvforsyning på kraft selv i de aller tørreste årene, måtte vi ødelegge mye mer natur for å produsere mye mer kraft enn vi normalt trenger. Slik drev Norge fram til omkring 1970, og la flesteparten av norsk elver i rør. Å tro at vi beskytter norsk natur ved å kutte kablene er kanskje den aller største misforståelsen i kraftdebatten. Det er omvendt.

Hva vil regjerningen?

Regjeringen har kommet med sin løsning på strømkrisa: De vil dekke deler av regningen vår når prisene blir svært høye. Regjeringen gir mest til de som bruker mest strøm, og gjør det lettere å sløse med strømmen. Vi forstår at en slik hasteløsning ikke kan bli perfekt. MDG vil bidra til et forlik på Stortinget, sånn at folk som nå sliter med skyhøye strømregninger kan få støtte raskt

Hva vil EU og hvilken innflytelse har vi?

kritiske til at norsk energi skal styres fra EU og omsettes på et fritt marked med små muligheter for å regulere forsyning og pris.

Han mener utbyggingen av norsk kraftforsyning må styres strategisk etter klima-, industri- og samfunnshensyn, heller enn bedriftsøkonomiske kalkyler hos kraftselskaper. Han understreker at alle måter å organisere krafta på vil innebære utfordringer, ikke bare markedssystemet.

- Spørsmålet er hva slags systemsvikt som er verst. Nå ser vi at overtroa på EU-frihandel med norsk vannkraft truer med å ta livet av industrier som eksporterer for 200 milliarder i året. Det vil rasere sysselsetting og lokalsamfunn landet rundt og undergrave ny grønn industrireising. Det er en klimapolitisk katastrofe, fordi nedtrappingen av norsk olje og gass dermed går fra politisk og økonomisk krevende til umulig, sier Marsdal.

Han mener utfallet av konflikten om økt nasjonal kontroll eller fortsatt frihandel med EUs energimarked har stor betydning for framtida. - Dette kan være en skjebnetid for Norge og det grønne industriskiftet. Et lite sjikt direktører som tjener på høyest mulig energipris i Norge, kan ikke få holde nasjonen som gissel, sier Marsdal.

Det nye i situasjonen er at vi er prisgitt energibeslutninger i andre land. Vi er prisgitt at gassprisen er veldig høy i Europa, at Tyskland faser ut kjernekraft, at Storbritannia har dårlig kraftbalanse. I en sånn situasjon må Norge ta noen nye grep for å beskytte forsyningssikkerheten. Vi har regulerbar kraft, som er i ferd med å bli et knapphetsgode i Europa. Den ressursen må vi beskytte på en mye bedre måte enn i dag.

Må / bør vi, hvis vi skal satse på havvind i framtida, selge strømmen til utlandet i de periodene der det er stort overskudd på strøm i Norge?

Er målet å både kunna prioritera kraft til høgproduktiv industri og unngå meiningslaus rasering av norsk natur?

Bør vi samarbeide eller være nasjonalistiske når det gjelder strøm?

Sløsing?:

Det vil MDG rette opp ved at mye av overskuddet i sånne situasjoner automatisk sendes tilbake til alle nordmenn.

Norge kommer til å trenge mer strøm, og både strømkunder og næringsliv vil ha stor fordel av internasjonalt samarbeid i tiårene som kommer. Men vi må også spare på strømmen. MDG mener det er meningsløst å ha som mål at alle skal få så mye råbillig strøm de vil til alt de finner på. Vi vil kjempe for sterke miljøtiltak i kraftpolitikken, både for å beskytte norsk natur, og for å gjøre det grønne skiftet mer konkurransedyktig.

Vil du vite mer om hva MDG egentlig mener om solceller, vindmøller og annet som har med strøm å gjøre? Sannsynligvis er det noe helt annet enn det noen har påstått i et eller annet kommentarfelt. Her kan du lese vår faktiske energipolitikk!

Et av de få nasjonale virkemidlene som gjenstår i kraftpolitikken, gitt tilslutningen til EUs energisystem, er å opprettholde fysiske barrierer mot at strømmen flyter fritt mellom land med helt forskjellige prisnivåer. Derfor er striden om hybridkablene så avgjørende

https://www.dagsavisen.no/nyheter/politikk/2021/11/29/den-mektige-olje-alliansen-som-folk-knapt-har-hort-om/?fbclid=IwAR2UnhLij2esy3-S4vN2zpZBeAm5xj6F-rnmBX5aWQkj9QhUww2E7cuFz6E
---
https://energiogklima.no/klimavakten/utslipp-per-innbygger/?fbclid=IwAR3eo8JqPzjfuZPup_dRPJWY-YDCwCF7QuYjJ03HdFp9QJ1qUMcAjR48CX8

NOU 2019:16, «Skattlegging av vannkraft

Energi Norge, arbeidsgiverorganisasjonen for kraftprodusentene, 

Forskning / Litteratur:

Regjeringen: energimelding i år. Motvind lanserte i juni en alternativ energimelding, «Energipolitikk på naturens premisser». Organisering: Organisasjonen Distriktsenergi, som organiserer kraftprodusenter i distriktene.

Trefaktormodellen

Den historiske sammenhengen mellom produksjonsvekst (BNP) og sysselsetting er svekket. Siden det ikke er noen kvantitativt verifiserbar økonomisk teori som kan forklare tidligere vekst, utforsker denne unike boken det grunnleggende forholdet mellom termodynamikk (fysisk arbeid) og økonomi. Forfatterne tar en realistisk tilnærming til å forklare forholdet mellom teknologisk fremgang, termodynamisk effektivitet og økonomisk vekst. Funnene deres er et skritt mot integreringen av nyklassiske og evolusjonære perspektiver på endogen økonomisk vekst, og konkluderer med en grunnleggende forklaring på endogen vekst som er både kvantifiserbar og i samsvar med termodynamikkens lover. I to århundrer har fossile og andre energikilder (arbeid) erstattet menneskers og dyrs muskler. Nå er sivilisasjonen vår virkelig avhengig av tilgjengelighet av fossil energi til stadig lave priser. Kan økende effektivitet kompensere for kommende knapphet? Dette er det avgjørende spørsmålet. Den viktigste implikasjonen av dette er at fremtidig økonomisk vekst ikke er garantert fordi effektivitetsgevinstene som har drevet veksten i fortiden kanskje ikke fortsetter i fremtiden. Utforsker teorien om vekst med vekt på rollen til energi, nyttig arbeid og teknologisk endring, denne boken vil være av stor interesse for akademikere og studenter med fokus på vekstteori, energi og økologisk økonomi. Det vil også vise seg å være innsiktsfullt for de som er opptatt av politikkutforming eller svar på endringer i politikk knyttet til sammenhengen mellom energi og vekst.